flukten til Italia bremset opp


12 Nov
12Nov

flukten til Italia bremset opp

«Reduksjonen i ankomster over sommeren har vært uventet», mente en forbauset norsk ambassade i Italia i slutten av august.

I sommer skjedde det en plutselig og uventet endring i antallet som flyktet fra Libya til Italia. Det var forventet «en eksplosjon i ankomster», meldte blant annet den norske ambassaden i Italia.

Men i løpet av sommeren falt antallet ankomster med hele 57 prosent, mens det på vårparten ble meldt om at ankomstene var «44 prosent høyere enn i 2016».

Fallet skjedde samtidig som Italia høstet en betydelig politisk seier som kan føre til at dagens EU-system må endres, det såkalte Dublin-systemet.

Det bygger på at en asylsøknad skal behandles i det landet man først kommer til. 28. august ble lederne i Frankrike, Tyskland og Spania enige om flyktningens situasjon - enten det er asylsøkere eller økonomiske migranter - skal kunne avgjøres i for eksempel Niger og Tsjad.

Da kan folk med beskyttelsesbehov overføres direkte til Europa, mens de økonomiske migrantene returneres til opprinnelseslandet.

Men hva bremset antallet som ville sette livet på prøve i skrøpelige farkoster over Middelhavet?


I 2011 angrep NATO, med Norge som viktig bidragsyter, det daværende regimet i Libya. Det endte med at diktatoren Muhammar Gadafi til slutt ble drept, mens landet satt igjen uten en fungerende sentralmakt.

I et lovløst vakuum har deretter militære grupper kjempet om makten. Samtidig har kriminelle bander også benyttet landets territorium som strekker seg over Sahara til Niger og Tsjad, til egen vinning.



Menneskesmugling har vært en omfattende og lukrativ næringsvei. For et år siden ble det anslått at mellom 15.000 og 20.000 livnærte seg av slik smuglervirksomhet.

I en ambassaderapport fra 16. november 2016 som baserer seg på delvis konfidensielle kilder, oppsummeres deres virksomhet som en «kynisk handel med mennesker», og:

«Smuglernettverk konkurrer mot hverandre og kidnapper hverandres båter med migranter, og deretter krever løsepenger for å sette fri».

I samme rapport konkluderer ambassaden med at de fleste migrantene i Libya i utgangspunktet ikke har noe ønske om videre flukt, og at det tradisjonelt har vært en stor andel mennesker fra naboland som har jobbet der.

Det refereres også til at mange forteller etter ankomst til Europa «at de mot sin vilje og med tvang ble truet opp i småbåter av menneskesmuglere. Intensjonen for mange var aldri å nå Europa».

Ambassaden konkluderer med at det er «sannsynlig at migrantene snakker sant, når de opplyser at de reiser til Libya eller andre nord-afrikanske land primært for å jobbe, ikke for å emigrere til Europa».

kilde: ABC

Journalist : FOUAD HILAL

Kommentarer
* E-postadressen vil ikke bli publisert på hjemmesiden.